Kvenske stedsnavn skulle tilintetgjøres
Av Gunnar Qwen
I mere enn 400 år har vi levd med kvenske stedsnavn her i Troms. Et
Et av de eldste kvenske stedsnavnet er Nauono fra 1586. Det forteller Eira Söderholm som har forsket på kvenske stedsnavn til avisa Ruijan Kaiku. Hvor denne fjorden ligger i fylket har jeg ingen god informasjon om.
Fornorskningen av kvenske stedsnavn begynte allerede på tidlig som i 1723 da gårdene i Lyngen ble matrikulert, dvs. registrert i ei jordbok med gårdsnr. og gårdsnavn. Alle gårdene i Storfjord fikk norske navn som endte med-eng, Storeng, Stubeng, Kileng og Hatteng, mens brukerne var kvener.
Statens kartverk har i dag over 1000 kvenske stedsnavn i sitt register, men vi ser lite til dem på kart og skilt. Alllerede i 1886 kom det en instruks fra Norges geografiske Oppmålinger om at kvenske stedsnavn ikke skulle vises på kart. Og så sent som i 1937 kom det en instruks fra Forsvars-departementet til oppmålingsvesenet om at finske og kvenske stedsnavn ikke skal nedtegnes på kart hvis navneformen var ren finsk eller kvensk. Det ble imidlertid tatt kalkkopier av de kvensk/finske navnene, men disse kopiene er også forsvunnet. Det forteller Jonny Andersen i Statens kartverk som har forsket i dette for NTNU i navnegranskingen. Formålet med denne tilintetgjørelsen var å vise Stor Finland at det ikke fantes finske borgere i dette landet. Norge var meget engstelig for at Finland på 1800-tallet skulle tilegne seg landområder her nordpå for å få tilgang til Nordishavet, og at den finsktalend befolkningen her ville hjelpe Finland med dette.
Etter at Sametinget ble opprettet i 1989 har en rekke kommuner fått samiske navn, mens det er meget vanskelig å få kvenske stedsnavn vedtatt. Fra kommunene kommer svar om at navnene er glemt, man kjenner ikke til kvenske navn i kommunen eller at disse kvenske stedsnavnene er oppdiktet.
Samiske stedsnavn har vi ikke hørt om her nordpå før på slutten av 1600-tallet, og da ifra Finnmark av Amtmannen Hans Hansen Lillenskjold i sin bok Speculum Boreale(speilet av nordlyset). Fra Lyngen kommer de første samiske stedsnavn fram ved grensedragningen mot Sverige i Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoll, år 1743. Der opplyser misjonsskolemester Arne Nideros at det bor seks samer som husmenn hos kvenene. I Lyngenfjorden var det da 3 norske –og 45 kvenske gårder med en samlet husstand på ca. 400 personer. Dvs. samene utgjorde ca. 1.5% av befolkningen. Nideros fortalte også at det ikke var mulig for ham å komme til reindriftssamene som oppholdt seg i fjellene, og de kom heller ikke til ham. Det betyr at samene og fjordens befolkning ikke hadde noen kontakt. I Storfjord og i Lyngenfjorden synes samenes spede historie å begynne etter år 1700.
På nettstedet Wikipedia kan jeg lese at samisk er den opprinnelige kulturen i Storfjord. Noe som må basere seg på stor uvitenhet. De første beboere etter vikingetid i Storfjord var ikke samer. Det finnes ikke noen spor etter en egen samisk bosetning her i tidligere tid.
Fra år 1000 til år 1500 har vi nesten ingen opplysninger om menneskene som bodde nord for Malangen. Det er først fra 1555 til 1608 at vi får noen opplysninger fra svenske skattelister om navn på mennesker og stedsnavn i Lyngen. Her finnes ingen samiske stedsnavn, bare norske Jupvik, Kwalvik og Bensnes og kvenske som Musikowono, Kainwouno og Jyykeän, bare for å nevne noen. Også på kart helt i fra 1530 av Olav Magnus til kart av Barens i 1626 finner vi ingen samiske stedsnavn på norsk område.
Nå skal Storfjord kommune velge kvensk og samisk navn på sin kommune, nordsamisk Omasvuona og kvensk Omasvuonon/Isovuonon. Det samiske navnet Omasvuo(t)na er lånt fra det kvenske Omasvuno og er derfor ikke et samisk stedsnavn. Nå er det bare å håpe på at Storfjord kommune ikke fortsetter tilintetgjøringen av de kvenske stedsnavn.
Fornorskningen av kvenske stedsnavn begynte allerede på tidlig som i 1723 da gårdene i Lyngen ble matrikulert, dvs. registrert i ei jordbok med gårdsnr. og gårdsnavn. Alle gårdene i Storfjord fikk norske navn som endte med-eng, Storeng, Stubeng, Kileng og Hatteng, mens brukerne var kvener.
Statens kartverk har i dag over 1000 kvenske stedsnavn i sitt register, men vi ser lite til dem på kart og skilt. Alllerede i 1886 kom det en instruks fra Norges geografiske Oppmålinger om at kvenske stedsnavn ikke skulle vises på kart. Og så sent som i 1937 kom det en instruks fra Forsvars-departementet til oppmålingsvesenet om at finske og kvenske stedsnavn ikke skal nedtegnes på kart hvis navneformen var ren finsk eller kvensk. Det ble imidlertid tatt kalkkopier av de kvensk/finske navnene, men disse kopiene er også forsvunnet. Det forteller Jonny Andersen i Statens kartverk som har forsket i dette for NTNU i navnegranskingen. Formålet med denne tilintetgjørelsen var å vise Stor Finland at det ikke fantes finske borgere i dette landet. Norge var meget engstelig for at Finland på 1800-tallet skulle tilegne seg landområder her nordpå for å få tilgang til Nordishavet, og at den finsktalend befolkningen her ville hjelpe Finland med dette.
Etter at Sametinget ble opprettet i 1989 har en rekke kommuner fått samiske navn, mens det er meget vanskelig å få kvenske stedsnavn vedtatt. Fra kommunene kommer svar om at navnene er glemt, man kjenner ikke til kvenske navn i kommunen eller at disse kvenske stedsnavnene er oppdiktet.
Samiske stedsnavn har vi ikke hørt om her nordpå før på slutten av 1600-tallet, og da ifra Finnmark av Amtmannen Hans Hansen Lillenskjold i sin bok Speculum Boreale(speilet av nordlyset). Fra Lyngen kommer de første samiske stedsnavn fram ved grensedragningen mot Sverige i Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoll, år 1743. Der opplyser misjonsskolemester Arne Nideros at det bor seks samer som husmenn hos kvenene. I Lyngenfjorden var det da 3 norske –og 45 kvenske gårder med en samlet husstand på ca. 400 personer. Dvs. samene utgjorde ca. 1.5% av befolkningen. Nideros fortalte også at det ikke var mulig for ham å komme til reindriftssamene som oppholdt seg i fjellene, og de kom heller ikke til ham. Det betyr at samene og fjordens befolkning ikke hadde noen kontakt. I Storfjord og i Lyngenfjorden synes samenes spede historie å begynne etter år 1700.
På nettstedet Wikipedia kan jeg lese at samisk er den opprinnelige kulturen i Storfjord. Noe som må basere seg på stor uvitenhet. De første beboere etter vikingetid i Storfjord var ikke samer. Det finnes ikke noen spor etter en egen samisk bosetning her i tidligere tid.
Fra år 1000 til år 1500 har vi nesten ingen opplysninger om menneskene som bodde nord for Malangen. Det er først fra 1555 til 1608 at vi får noen opplysninger fra svenske skattelister om navn på mennesker og stedsnavn i Lyngen. Her finnes ingen samiske stedsnavn, bare norske Jupvik, Kwalvik og Bensnes og kvenske som Musikowono, Kainwouno og Jyykeän, bare for å nevne noen. Også på kart helt i fra 1530 av Olav Magnus til kart av Barens i 1626 finner vi ingen samiske stedsnavn på norsk område.
Nå skal Storfjord kommune velge kvensk og samisk navn på sin kommune, nordsamisk Omasvuona og kvensk Omasvuonon/Isovuonon. Det samiske navnet Omasvuo(t)na er lånt fra det kvenske Omasvuno og er derfor ikke et samisk stedsnavn. Nå er det bare å håpe på at Storfjord kommune ikke fortsetter tilintetgjøringen av de kvenske stedsnavn.
