Om stednavn i Storfjord. Svar til Roald A Larsen
Av Gunnar Qwen
Jeg vil med dette takke Roald for hans raske svar. For storfjordinger flest kan det være greit å få høre hans versjon siden det er han som har skrevet boka.
Jeg har i min artikkel skrytt av at det er gjort mye godt arbeid med denne boka. Alle gjør feil, men det må også være lov å påpeke feilene og be om å få dem rettet opp. Ingen er tjent med at kommunen desinformerer sin befolkning. Det er Storfjord kommunes bruk av boka som en tilnærmet bibel over stedsnavn jeg er mest skuffet over, og ikke over forfatteren av boka. Kommunen har hatt muligheten til å sortere navnene i sikre stedsnavn og navn av annen kategori. Mange av navnene i boka er navn på folkemunne som ikke har noe med stedsnavnet å gjøre.
Jeg er selv født i Oppstigningsbukt på Kileng, steds-og gårdsnavn. På folkemunne kom stedet til å hete Boddananbukta fordi reindriftssamene ble tvunget til å føre sine rein til fjells herfra. I stedsnavnsboka har dette stedet fått stedsnavnet Bađdjanalluokta! Det kaller jeg for regelrett navneforfalsking. Mitt folk har bodd på denne plassen fra 1850 til 1943, og vi bør vite hva stedsnavnet der er. Det korrekte navn på folkemunne vil på nordsamisk og norsk være, oppstigning(badjánan) + bukt = Badjánanbukta.
Jeg er av den oppfatning at Storfjord kommune er best tjent med å ha korrekte stedsnavn som gjenspeiler fjordens tidligere historie. Her har mange folkeslag møttes, ikke bare samer,finner og nordmenn.
Min agenda i denne saken er å få frem kvenenes tilstedeverelse i Lyngenfjorden. Den ser ut til å være helt glemt ,enda kvenene var det dominerende folkeslaget her på 1700-tallet. Det er de som har brakt håndtverk og bonderi til fjorden og skapte en bofast befolkning her. Kvenene tilpasset seg raskt forholdene her i Norge i en tid med nasjonsbygging. De godtok at deres gårder fikk norske navn, og de byttet sogar sine etternavn til norske. Kanskje det er grunnen til at det kvenske språket og navnene de hadde så raskt gikk tapt. Men det finnes enda rester av deres språk og stedsnavn hvis man vet å lete.
Annerledes var det med samene som kom fra Sverige til Lyngen på sine årvisse næringsvandringer i sommerhalvåret. De beholdt språket sitt fordi de ikke ble bofaste, og de var eksperter i å sette navn på landskapet. Navnene var deres kompass. Men nå er det slik at om jeg drar en tur til Sverige for å plukke multebær, så etterlater jeg ikke norske stedsnavn der.
Jeg er ikke interessert i krangel, men i å få oppklart saker der det er feil. Det siste tror jeg at Roar A Larsen er ganske enige i. Når det gjelder det kvenske språket er ca. 85 % lik finsk, men de kvener som kom til Lyngen på 1700-tallet snakket ikke finsk men kvensk. Svensk og dansk er også lik norsk, men i Norge snakker vi norsk. Kvensk er godkjent som eget språk i Norge fra 2005.
Jeg er selv født i Oppstigningsbukt på Kileng, steds-og gårdsnavn. På folkemunne kom stedet til å hete Boddananbukta fordi reindriftssamene ble tvunget til å føre sine rein til fjells herfra. I stedsnavnsboka har dette stedet fått stedsnavnet Bađdjanalluokta! Det kaller jeg for regelrett navneforfalsking. Mitt folk har bodd på denne plassen fra 1850 til 1943, og vi bør vite hva stedsnavnet der er. Det korrekte navn på folkemunne vil på nordsamisk og norsk være, oppstigning(badjánan) + bukt = Badjánanbukta.
Jeg er av den oppfatning at Storfjord kommune er best tjent med å ha korrekte stedsnavn som gjenspeiler fjordens tidligere historie. Her har mange folkeslag møttes, ikke bare samer,finner og nordmenn.
Min agenda i denne saken er å få frem kvenenes tilstedeverelse i Lyngenfjorden. Den ser ut til å være helt glemt ,enda kvenene var det dominerende folkeslaget her på 1700-tallet. Det er de som har brakt håndtverk og bonderi til fjorden og skapte en bofast befolkning her. Kvenene tilpasset seg raskt forholdene her i Norge i en tid med nasjonsbygging. De godtok at deres gårder fikk norske navn, og de byttet sogar sine etternavn til norske. Kanskje det er grunnen til at det kvenske språket og navnene de hadde så raskt gikk tapt. Men det finnes enda rester av deres språk og stedsnavn hvis man vet å lete.
Annerledes var det med samene som kom fra Sverige til Lyngen på sine årvisse næringsvandringer i sommerhalvåret. De beholdt språket sitt fordi de ikke ble bofaste, og de var eksperter i å sette navn på landskapet. Navnene var deres kompass. Men nå er det slik at om jeg drar en tur til Sverige for å plukke multebær, så etterlater jeg ikke norske stedsnavn der.
Jeg er ikke interessert i krangel, men i å få oppklart saker der det er feil. Det siste tror jeg at Roar A Larsen er ganske enige i. Når det gjelder det kvenske språket er ca. 85 % lik finsk, men de kvener som kom til Lyngen på 1700-tallet snakket ikke finsk men kvensk. Svensk og dansk er også lik norsk, men i Norge snakker vi norsk. Kvensk er godkjent som eget språk i Norge fra 2005.
