Særinteresser og standardisert retorikk

 Særinteresser og standardisert retorikk preger utspill fra private naturvernere og Naturvernforbundet i forbindelse med konsesjonen for småkraftutbygging av Elsneselva og andre småkraftsøknader.

Velkjent retorikk, argumentasjonsrekke og spektakulær oppfinnsomhet i overdrivelse preger på nytt naturvernernes krig mot den allmenne oppfatning av kloke og varige naturinvesteringer. At Naturvernforbundet og andre miljøgrupperinger i et hvert tilfelle skaper et inntrykk av dommedag på grunn av NVE’s beslutninger og naturforvaltning, må vi lære oss å leve med. Men alvorlig kan vi ikke ta slike dagdrømmere og nostalgikere. I tillegg sprer noen såkalte miljøvernere usanne påstander, som når de blir sagt et visst antall ganger, lett kan bli stående som sannhet. Slike forhold skal ikke stå uimotsagt.

Samlet er naturvernerne å betrakte som velorganiserte. De setter inn massive støt fra flere hold mot nærmest alle tiltak der naturen skal nyttiggjøres til samfunnsgagnlige formål. Enten har en felles front av naturvernere et velfungerende nettverk, eller så er tilfellet følgende; - de stjeler argumentasjonen og retorikken fra hverandre. For innholdet i protester og innklaging av saker opptrer omtrent som virus. Symptomene er sammenfallende, og spres gjennom kjente nyhetskanaler med epidemifart. Virus er som kjent vanskelig å behandle.

Det virker som om naturvernere ikke ser behovet for å utvikle industri i dag gjennom naturutnyttelser. Samtidig legger de stor vekt på å få stoppet prosjekter i dag ved å foreslå bevaring av fortidsminner basert på fortidens naturinngrep, fortidens industri og fortidens foregangsmenn. Som om ikke vår samtid skulle ha noen utvikling og foretak å vise til for etterslekten? Jeg sier bare; - dagdrømmere og nostalgikere.

Høsten 2004 la Distriktskommisjonen frem sitt arbeid om "Livskraftige distrikter og regioner – Rammer for en helhetlig og geografisk tilpasset politikk". Johan Petter Barlindhaug var kommisjonens leder. Også i dag er det verdt å gi et referat av hans utsagn den gang (hentet fra Nordlys):

”Et elitebyråkrati innen miljøvern er en trussel for Nord-Norge. Vi sitter med et elitebyråkrati som forvalter miljøhensyn på en måte som ikke er i takt med de politiske ønsker som finnes utover landet. Det virker nesten som om det ikke skal bo annet enn fisk, fugler og dyr i denne felles naturen. Vi må ikke glemme at mennesket også må finne sin plass i naturen.”

Smak på ordet ”miljøvern”! Hvor mye blir det igjen av et livskraftig miljø, særlig på landsbygda, hvis de ressurser vi råder over ikke skal kunne utvikles på en forsvarlig måte, til noe positivt og gagnlig for folk og samfunn. De mennesker som står på barrikadene og kjemper for utvikling og et bærekraftig samfunn, - de er miljøvernere, og verner om miljøets eksistens i ordets rette forstand. Vi lever ikke av dagdrømmer og nostalgi, ei heller av flora og fauna alene, og slett ikke av tolkninger som jeg har sett om Storfjord kommune; - som et eventyrland som må vernes i sin helhet.

Dokumenter sendt fra bla a Ishavskysten Friluftsråd, Universitet i Tromsø og private aktører i forbindelse med småkraftutbygging i Storfjord levner ingen tvil om at det arbeides bak ryggen på Storfjord kommune (og andre nabokommuner) i den hensikt å verne store deler av de arealer vi som kommunesamfunn normalt skal kunne ha forvaltningsansvaret for.

For en del år siden ble Elsneselva brukt som vannforsyning til området Salmenes / Horsnes / Slettnes. Ca 3 km med nedgravd rørgate. For 5-6 år siden ble det besluttet at Elsneselva ikke lenger kunne benyttes som drikkevannskilde. Fra Vestersida ble det etablert sjøledning som ble ilandført mellom Horsnes og Salmenes, på østsida av fjorden. Det ble lagt ned fordelingskummer, - ble gravd nye rørgater på et par km opp til turterrenget (i et sårbart lyngterreng) ovenfor Salmeneset.

Høydebasseng ble etablert i det samme turområdet, og en solid vei ble lagt i terrenget opp til høydebassenget mm. Alt dette arbeidet står i minst samme utbyggingsskala som et kommende småkraftverk i Elsnesdalen. Og så kommer kontrasten i hva miljøvernerne bryr seg om:

Ikke en konsekvensutredning ble krevd eller laget for dette prosjektet, ikke en rødlisteart ble nevnt, ingen flora og fauna hadde visstnok betydning, noen utredning fra reinbeitedistriktet hørte vi heller ikke noe om, og ikke minst; - ikke en protest fra naturvernere. Men så var det selvsagt ingen som skulle tjene penger på dette. Alle applauderte Storfjord kommune som brukte 4 - 5 millioner på et vannanlegg på et så tynt befolket område. Kort sagt: Småkraftutbygging i Elsnesdalen er verken mer eller mindre farlig for naturen enn vannforsyningsanlegget i samme nærområde. Tvert imot.

For Storfjord kommune har småkraftutbygging stor betydning både i anleggsfasen og i de etterfølgende 40 driftsår som de fleste småkraftanlegg er tegnet for. Storfjord kommune har sluttet seg til å utnytte naturlige vannkraftforekomster. Storfjord kommunes befolkning har i mange år hatt stor økonomisk glede av penger fra vannkraftindustrien, og det gjør storfjordsamfunnet til en vinner.

At Naturvernforbundet (ref nettavisa iStorfjord.com) ser på NVE’s saksbehandling som lettvindt og tendensiøs, betyr at de ikke har forstått hva Storfjord kommune og storfjordingene, som lokal naturforvalter, ønsker med sine naturlige vannkraftforekomster.