Til lesere av iStorfjord

Jeg ble for noe dager siden oppmerksom på at noen enkeltpersoner i vår kommune har benyttet seg av en intern refleksjon på min private blogg til å kaste et mistenkelighetens skjær over Ungdom i Oppdrag og et lokalt engasjement i konfirmantarbeidet i Storfjord. Da jeg forstod at artikkelen ble misbrukt ble den lagt under det private domene på min nettside. Personlig har jeg ikke deltatt hverken i konfirmantundervisningen eller i den pågående debatten, så min refleksjon på bloggen hadde ingenting med dette å gjøre. Jeg synes derfor det er uredelig å bruke slike utenforliggende forhold til å mistenkliggjøre frivillige ungdommer som hjelper presten med konfirmantarbeidet i Storfjord. Artikkelen var myntet på forbedere som sørget over tragedien i Oslo og som spurte seg selv hvordan vi som kristne kan respondere i denne nødsituasjonen. Den var aldri myntet på media eller til allmenn offentliggjørelse. Dette var mine personlige refleksjoner rett etter tragedien da jeg selv hadde familie i området som lett kunne ha blitt offer for terrorhandlingen. Det betyr ikke at jeg ikke kan stå for innholdet eller at noe av dette må holdes hemmelig. Hvis du også ønkser å be for landet vårt på bakgrunn av Oslo tragedien kan du gjerne få artikkelen direkte tilsendt ved å kontakte meg på min epostadresse: terjekon@gmail.com. Når dette er forklart må jeg få si: Det blir helt ute av dimensjoner å antyde at jeg eller de som er en del av mitt miljø rundt Ungdom i Oppdrag på Borgen er noen ekstreme mennesker som har et helt annet syn på hva som skjedde i Oslo og Utøya enn andre mennesker. Det er heller ikke slik at jeg eller noen i vårt miljø tror at vi er bedre mennesker enn andre. Både troende og ikke- troende ikke kan bli rammet av en ulykke. På Utøya var det barn av både prester og ateister som ble drept. Ungdommene selv kalte det de hadde opplevd et helvete. Da kan det ikke bli galt å si at den onde stod bak denne grusomme handlingen, utført av et menneske som var forført. Statsministeren selv viste fasthet og vrede overfor dette onde da han talte under gudstjenesten i Oslo Domkirke 24.juli. Det er vi glad for. Jeg tror alle som hadde familie i området var lykkelige og taknemlige forat deres kjære ikke ble rammet. Det kunne lett ha skjedd i mitt tilfelle. Når det da ikke skjedde var det naturlig for meg å takke den Gud jeg tror på. Samtidig har man medfølelse med de som mistet sine. Det er ikke mulig å forklare hvorfor noen ble rammet mens andre ikke. Mange ganger er det jo dessverre de beste og edleste som rammes. Når onde ting skjer; ulykker, naturkatastrofer og terrorhandlinger, er det naturlig at både troende og ikke-troende stiller seg mange spørsmål. Hvor var Gud midt i alt dette? Hvorfor beskyttet han oss ikke? Hvordan kan Gud som er kjærlighet tillate slik ondskap? Vi skulle ønske vi hadde flere svar, men det er ihvertfall viktig at troende fortsetter å be for nasjonen, lederne og for folk generelt. Det kristne håpet er at dette livet ikke er slutten, det er begynnelsen på det evige.